På dagens meningsmåling fra Opinion for ANB, går Høyre fram for første gang på svært lenge. Bare så synd for Høyre – og bra for oss andre – at det ikke hjelper det spøtt.

Høyre startet valgkampen sin ekstra tidlig denne gangen. Allerede i fjor høst (14. september 2008, for å være nøyaktig) erklærte Høyre-ledelsen med Erna Solberg i spissen at valgkampen var i gang. Dette ble markert med standsaksjoner ove rhele landet, leserbrevaksjoner til lokalavisene og rikspolitiske utspill. Deretter har Høyre helt tydelig holdt en medieprofil og utadvent profil som bærer preg av valgkamp: De vil vise hva Høyres alternativ er.

På Høyres landsmøte i disse dager, vil Oslo Høyre ved sin nestleder Nicolai Astrup, fremsette et forslag som går ut på at elever som stryker ved eksamen på ungdomsskolen kan bli nektet videregårende utdanning.

Jeg opplever at Oslo Høyres forslag ikke bare er et angrep på den utdanningspolitikken som LO og venstresiden står for, den kan også være et angrep på etter- og videreutdanningsreformen – en reform som er en ektefødt LO-sak. Det må fortsatt være en viktig jobb for LO-medlemmer å kjempe for å beholde opparbeidede rettigheter og allmenngjorte reformer, og sørge for at disse ordningene bli videreutviklet! Slike viktige reformer er mye enklere å få gjennomslag for, i samarbeid med politiske partier som holder dørene åpne for fagbevegelsen – slik den rød-grønne regjeringen gjør!

Leste nylig en omtale av en milliardær, som på generelt grunnlag uttrykte at lederlønningene her i landet er altfor lave, og med påfølgende kraftig angrep på formueskatten, og skattenivået her lands.
Når en person, som er god for flere milliarder mener at vedkommende for dårlig lønn, så tenkte jeg; hvor mye er en milliard kroner? Det kan beskrives på følgende måte; Dersom du putter kr. 45 000.- inn på kontoen din – hver dag, 365 dager i året – i 60 år, da har du nesten nådd en milliard (dvs uten tillegg av renter og rentes rente).
Da spør jeg meg selv. Finnes det noe menneske som er verdt slike årslønner?

I et magasin til ei riksavis i 2008, sto på trykk en artikkel om en av Norges ”mest vellykkede” kvinner. Hun hadde ikke mindre enn 69 ganske tunge styreverv som hun stolt bekledde. Også hun mente at med så ”betydningsfulle og ansvarsfulle jobber som ledere har”, burde de få langt bedre betalt. Jeg antar at hun da mente mer lønn, dvs i tillegg til bonusordninger, fallskjermer, pensjonsavtaler, opsjoner, og andre personlige fordeler, som slike ledere stort sett har. I tillegg kommer selvsagt styrehonorarene fra alle styrevervene.

USA har fått en ny president, og mye av USAs politikk er blitt endret med ham. Men på et område vil ikke president Barack Obama endre politikken, og det er i forhold til krigen mot Afghanistan. Her vil han heller trappe opp innsatsen ytterligere – sammen med allierte. Dagens kriger i Afghanistan og Irak, har røtter fra terroranslaget mot Tvillingtårnene og Pentagon, som ble angrepet 11. september 2001. Afghanistan var og er målet for krigshandlingene ut fra at Osama bin Laden og Al Qaida skal ha sin base der. Derfor vil (tør) ikke president Barack Obama å endre sin Afghanistan-politikk før Al Qaida er lagt i grus, og det er gjenopprettet en slags ”balanse” i regnskapet for de forferdelige hendelsene som skjedde mot USA 11. september 2009. Derimot ønsker president Barack Obama å trekke seg ut av Irak – en krig som George W. Bush startet på falske premisser.
Også våre landsmenn dør i Afghanistan-krigen. Det gjør selvsagt sterkt inntrykk når våre landsmenn, eller at våre allierte vender hjem i kiste etter strid i utlandet. I dag skjer ikke det i en tradisjonell krig, men i en ”krig mot terror” – en krig som ble definert av president George W. Bush. Definisjonen av ”terror” er å true, eksempelvis med vold. Terrorisme er å anvende terror (vold) for å oppnå politiske mål. Slik står det i hvert fall definert i våre ordbøker.
La oss da gjøre følgende refleksjon på ”ett minutts stillhet” og USAs behov for å gjenskape en slags ”balanse” i regnskapet for 11. september 2001:
Vi hedrer våre landsmenn, våre allierte som i dag kriger mot terrorisme, og de 3 000 som mistet livet i NY Washington DC og Pennsylvania angrepene, med ett minutts stillhet.
Mens vi er i gang, la oss ta 13 minutters stillhet for de 130 000 irakiske sivile som ble drept i 1991, etter ordre fra president Bush senior. Vi minnes jo godt hvordan amerikanerne feiret og jublet i gatene over denne ”seieren”. Det vil ikke være for mye forlangt om vi samtidig tar 20 minutters stillhet for de 200 000 iranerne som ble drept av irakiske soldater, med våpen og penger som Saddam Hussein fikk fra den amerikanske regjering. Det var før USA svingte all sin makt mot Irak. Videre tar vi oss 15 minutters stillhet for russiske og 150 000 afghanske sivile som ble drept av soldater, trenet og støttet av CIA. Så litt eldre historie. La oss også ta 10 minutters stillhet for de 100 000 japanere som ble drept i Hiroshima og Nagasaki, av atombombene fra USA (som også var en miljøkrig). I sum har vi vært ”stille” i omtrent en time. 1 minutts stillhet for amerikanerne som ble drept 11. september 2001 og de allierte som er drept i dagens kriger krig i Irak og Afghanistan, mens vi tar 59 minutter for deres ofre ellers i verden. Som om ikke dette er nok, – vi må nok ta oss en times stillhet for alle de som ble drept i Vietnam om vi skal få balanse i regnskapet – en krig amerikanerne helst vil glemme. Vi kan heller ikke glemme massakrene i Panama i 1989, hvor amerikanske soldater angrep fattige landsbyer slik at 20 000 ble hjemløse, og tusener døde. Eller hva med de titusener av barn som døde på grunn av USAs handelsblokade mot Irak og Cuba. Eller for alle de hundretusener som brutalt er blitt myrdede rundt omkring i verden av USA-sponsede borgerkriger og statskupp (Chile, Argentina, Bolivia, Guatemala, El Salvador, Nicaragua for å nevne noen). Israels apartheidsystem og undertrykkelse av palestinerne hadde ikke vært mulig uten støtte fra USA. På toppen kommer alle drepte afghanere og irakere i dagens kriger.

Hvor mange sivile Afghanere, allierte og andre uskyldige må dø og lemlestes i Afghanistan før det er gjenopprettet ”balanse” i USA sitt regnskap for 11. september 2001?

Hvor står Fremskrittspartiet og Høyre politisk i følgende fire eksempler:

Eksempel I:
Fra kilder innen Arbeidstilsynet som jobber for å avdekke sosial dumping ovenfor arbeidstakere fra andre land, rapporteres det at:
Uorganiserte arbeidstakere fra utlandet, og som blir rekruttert å arbeide i Norge kan oppleve følgende; De må godta de lønns- og arbeidsvilkår som utleiefirmaet i utlandet tilbyr og de har ikke noe LO i ryggen. De må godta at de selv beholder en lønn ned mot kr. 35.- til 40 kroner pr time for det arbeidet de utfører. De samme arbeidstakerne operer å bli tildelt opptil 4 arbeidskontrakter. En arbeidskontrakt som arbeidstakeren faktisk lønnes/ arbeider etter, en arbeidskontrakt som de er pålagt å vise tilsynsmyndigheter (politi/ arbeidstilsyn osv) dersom de kommer på besøk, en arbeidskontrakt – med provisjonsklausul til det selskapet i utlandet som leier dem ut, og en kontrakt med mafia-organisasjoner som også skal ha sin del av lønna til de samme arbeidstakerne (ofte med kone og barn som gisler i hjemlandet)

Gode venner- gratulerer med dagen!

Det er hyggelig å kunne få anledning til å komme til et slikt flott sted som Folldal, ved foten av Rondane, for å delta i markeringen av 1 mai – arbeidernes frihetsdag. Folldal, med sine dype tradisjoner i gruvedrift, helt fra 1748 og frem til 1993, vitner om sted hvor arbeideren har stått sentralt i utviklingen av lokalsamfunnet. Men Folldal er jo også kjent for skogbruk, landbruk, og for å ha landets høyest liggende kommunesenter, 712,5 meter over havet. Jeg takker for at jeg får dele dagen med dere.
Folldalskonflikten i 1929 er også viden kjent fra arbeiderhistorien. Den varte i hele 22 måneder – den handlet om retten til å kunne organisere seg. Mange fagforeningsforkjempere rundt i verden kjemper den samme kampen i dag! La oss ikke glemme dem!

Juryordningen ved Norske domstoler, som ble innført i Norge i 1887, har de seneste årene vært til debatt med jevne mellomrom.
Ordningen med jury, innebærer at retten utpeker 10 legfolk, oppnevnt og forankret demokratisk gjennom folkevalgte organer, som avgjør skyldspørsmålet med et ja eller nei.
Ordningen med jury innbærer at partene ved oppstart av rettsforhandlingene gis anledning til å ”skyte ut” enkelte av de innkalte lekfolkene, som av hensyn til habilitet og lignende ikke er ønsket i juryen. Når dommen skal skrives, velges det ut 4 lekfolk som sammen med 3 dommere setter premissene for dommen som skrives ut.

Noen ønsker ordningen med jury erstattet av meddomsrett, bestående av dommere og lekfolk. Her er tanken at 3 fagdommere og 4 lekfolk skal – enten dømme eller frikjenne, for deretter i skrive dommen sammen.
Det som saken om jury eller meddomsrett handler om, er min og din rettssikkerhet i det Norske rettsystemet, og hvordan vi vil at dette skal ivaretas for fremtiden. Derfor er denne debatten meget viktig!
Etter Per Liland-saken, Sveinung Rødseth-saken, Arnold Juklerød-saken, de 30 -40 talls personene som etter dom og endt soning for uriktige incest-beskyldninger nå er blitt frikjente, Fritz Moen-saken m.fl, m.fl, er det sundt og bra at vi får en demokratisk debatt rundt vår rettsforvaltning.

Private barnehager er en form for “OPS)”. Etter hvert er jeg blitt meget skeptisk til denne formen for barnehagedrift, og hvorvidt denne ordningen tjener våre barn og våre mål med barnehagepolitikken.
Stor underdekning av barnehager i tidligere over tid, representerte et stort problem for mange. Den rød-grønne regjeringens meget positive målsetting om i sikre alle som ønsker det en barnehageplass i løpet inneværende Stortingsperiode (2005-2009), har vært et kjempeløft! Men det har også skapt et “privat marked” der politikerne har villet ha en slik utvikling, som jeg er meget usikker på om kvalitativt er bra.

Representanter for de private barnehagene har over tid uttalt at;
- de private barnehagene føler seg diskriminert, fordi de mener at den offentlige støtten er for lav (Det er også et spørsmål om de fullt ut kan det kalles “private” barnehager når de i stor grad er offentlig finansierte?). Poenger er at de private barnehagene mener at det offentlige må bidra med mer.
- De private barnehagene mener tidvis at offentlige regelverkene for barnehagedrift setter for mange strenge krav og at den offentlige kontrollen er for streng. Hvordan ville det sett ut i barnehagepolitikken om det ikke var kontroller så vel i private som i offentlige barnehager?
- de private barnehagene påstår at deres barnehager drives bedre enn de offentlige, og at det offentlige trenger en ”konkurranse” (er det reell konkurranse så lenge det offentlige gir tilskudd?).

Om samværssabotasje og Barneloven:

I Aftenposten den 08.04.2009 fremgår det at Arbeiderpartiet vil ha tiltak mot samværssabotasje. Denne gangen håper jeg at fedrene ikke blir ført bak lyset nok en gang!
I utgangspunktet høres det sikkert brutalt ut det jeg nå vil si, men jeg skal begrunne påstanden senere i innlegget. Men jeg er meget forundret over at ikke flere menn begår selvmord, eller skyter sine ekspartnere når barn får sabotert sine samværsrettigheter med far. Når jeg, som tidligere leder av Foreningen 2 Foreldre (F2F) har vært vitne til – i 100-vis av saker – hvordan en forelder kan bruke barna og forhold knyttet til dem til å terrorisere den andre foreldren, så er det underlig at ikke flere mister forstanden og begår uønskede handlinger.

All vold er like smertefull for den som opplever den. Vi trenger en debatt om dette.

Stortingsrepresentant Anne Marit Bjørnflaten benytter i et avisinserat filmen ”Menn som hater kvinner” som innfallsvinkel til å beskrive menn som hovedaktør til ”råskap, brutalitet, vold og overgrep” (blant annet i Hamar arbeiderblad den 07.04) mot kvinner og barn. Det er prisverdig av A. M. Bjørnflaten å sette fokus på voldsbruken i familie og i samfunnet, men skal man først gjøre det, bør det gjøres noe mer objektivt. Blant annet er det antydet at 80 % av volden som begås mot barn utøves av kvinner. Har ikke noen statistikk over hvem som begår vold mot barn gjeldende for Norge, men fra andre land. Det er ikke grunn til å tro at norske kvinner et noe vesentlig annerledes kvinner i andre land.
Dessverre er det et faktum at vold begås av folk i alle samfunnslag uavhengig av kjønn, og volden kan være både psykisk og fysisk. Uansett kjønn og hvem som utøver volden, så er all vold like smertefull og vond for den som blir offer for den.
Barn har intet krisesenter eller lignende å henvende seg til når de blir utsatt for vold. Og hvem taler barnas sak? Min opplevelse er at kvinnene får all fokus hva angår vold. Menn og barn som utsettes for vold er ikke gjenstand for særlig oppmerksomhet med mindre det får dødelig utgang. Dagbladet omtalte den 05.04 om ”Christoffer som ble mishandlet til døde, bare 8 år gammel”, og hvordan lille Christoffer ble ”sviktet av alle”.
Det er noe som heter ”foreldreansvar”. Med ansvar følger det plikt, med plikter følger sanksjonsmidler. Foreldreansvar er i utgangspunktet forbeholdt både mor og far. Når foreldre skiller lag, blir begrepet ”foreldreansvar” plutselig veldig betydningsfullt for mor ut fra den hensikt å få biologisk far ut av barnets liv. I noen tilfeller, og i noe større omfang enn tidligere deles foreldreansvaret mellom foreldrene i dag.
I Christoffer-saken er det ennå ikke falt rettskraftig dom siden stefaren, som er mistenkt for å stå bak ugjerningen, har anket sin dom til høyere rettsinstans. Håper at den rette for voldsutøvelsen får sin dom, men det er like viktig at den eller de foreldrene med ”foreldreansvar” får en dom for manglende dømmekraft, medvirkning og medansvar! Den siden av saken er ikke omtalt i media. Om foreldren(e) som hadde foreldreansvar for Christoffer ikke blitt stilt for retten og dømt for grusom omsorgssvikt så er det min påstand at samfunnet svikter totalt? Siden voldsutøvelsen mot Christoffer beviselig har pågått over tid, og siden jeg nekter å tro den eller de med foreldreansvar var både døve og blinde, og således ikke kunnet unngå å få med seg at gutten trengte hjelp, så er de medskyldige! Om det er slik at mor til Christoffer ikke har medvirket til fysisk vold, så har hun til overmål gjort det psykisk ved ikke å bry seg om Christoffers smerter.
Mitt håp er at Stortingsrepresentant Anne Marit Bjørnflaten neste gang hun omtaler vold som samfunnsproblem tar for seg mer om forbygging, og noe mindre ensidighet på hvem som utsettes for vold og hvem som er voldsutøvere. Som sagt, statistikk blant annet fra USA fra noen år tilbake, tyder på kvinner kan stå bak 80 % av volden som begås mot barn.

Til Christoffer på 8 år som ble mishandlet til døde:

SYMBOL PÅ SVIKTENDE FORELDREANSVAR

Dagbladet omtaler den 05.04 en sak om 8 gamle Christoffer som er erklært mishandlet til døde. Det fortelles videre at politiet først henlegger saken som ”intet straffbart forhold”. Videre at Riksadvokaten beordrer saken gjenopptatt, og at stefaren i ettertid dømmes for forholdet. Saken er anket, og det er berammet ny rettsbehandling den 21.04.2009. Videre forteller Dagbladet at ingen vil stå opp for Christoffer av de som må ha kjent til Christoffers oppvekst. Dette er ikke overraskende. Når det gjelder menneskeverd, rettigheter, lov og rett for vergeløse og de som sitter nederst ved bordet i Vestfold fylke, så er nok omtanken lik null!
Men følgende spørsmål krever et svar; Hva er det juridiske innholdet i begrepet ”foreldreansvar”? Og hvilke følger får det for den/ de som svikter foreldreansvarets innhold? Normalt er det slik at biologisk mor og far har foreldreansvaret sammen. Når foreldrene skiller lag, er det normale – sett i perspektiv i årene etter 1945 – at mor får foreldreansvaret alene ut fra at det angivelig er til ”barnets beste”. Heldigvis skjer det en meget sakte endring i dag, hvor foreldreansvaret deles mellom foreldrene også etter samlivsbrudd. Det fremgår ikke i Dagbladets artikkel hvorvidt stefaren hadde overtatt foreldreansvar fra biologisk far, eller hvilken rolle og muligheter biologisk far hadde med hensyn til utøvelse av foreldreansvaret.
I Christoffer-saken, ser det ut til at det kun er tatt ut tiltale mot stefaren. Hva med moren, som bodde sammen med barnet, og hennes foreldreansvar? Det normale i den juridiske verden, er at det følger plikter med det å ha ansvar, og ved brudd på plikter har man sanksjonsmidler og straffeansvar ved eventuelle brudd. Hvorfor gjelder ikke det for mor i Christoffer-saken?
Det synes åpenbart at Christoffer over lang tid hadde synlige merker, blåveis, redsel, vegringer osv, som burde tilsi at de med foreldreansvar burde vært sitt ansvar bevisst og reagert! Om det så var slik som mor/stefar i følge avisen hevder, at Christoffer begikk ”selvbeskadigelse” – hvorfor fikk han ikke hjelp fra den/ de med foreldreansvar med å bli beskyttet mot seg selv, eller dersom det er slik at han fikk ”juling av medelever”, at det ikke ble iverksatt tiltak mot systematisk mobbing verken av den/ de med foreldreansvar eller skolen? Kan det være slik at mor tildekker sannheten? Dersom begrepet ”foreldreansvar” har den betydningen som det tillegges i barnefordelingssaker, så mener jeg at den/ de med fordreansvar er like mye medskyldige for Christoffers død som den/ de som utøvde handlingen. En slik utvist unnfallenhet bør i hvert fall få konsekvenser for fremtidige foreldreskap til de berørte i Christoffer-saken. Er de skikket?
Mitt poeng er at det er fler enn en skyldig i denne saken!
Skolen og helsepersonellets rolle i denne saken er en sak for seg, men ut fra egenerfaring om hvordan penger, posisjon, makt fungerer innenfor lov og rett i Vestfold, så skjønner jeg ansatte av hensyn til karriere og egen fremtid finner det mer bekvemt å lukke øynene fremfor å fremstå som en varsler.

Jørund Hassel

AD HØYREPARTIENES UTFALL I AKER-SAKEN

Fra politikere på høyresiden i norsk politikk – særlig fra Høyre og Fremskrittspartiet, kommer det ganske sterke utfall mot regjeringens investeringer i Aker-konsernet, hvor staten gikk inn på eiersiden med 4, 8 milliarder kroner. Penger som nå omtales som ”skattebetalernes penger”. Det brukes ord som uheldig sammenblanding mellom statlig og privat næringsvirksomhet fra regjeringens side, og ord som kan tolkes som ”naivitet” hos politikere i utøvelse av næringspolitikk.
Jeg mener det er mer påkrevet at staten går mer inn på eiersiden i norsk næringsliv, for å få bedre demokratisk kontroll over norske eierinteresser, og med sterkere kontrollorgan til å overvåke at skjer i henhold til lover og avtaler.

Innlegg fra Karin Andersen, leder i arbeids- og sosialkomiteen, stortingsrepresentant SV
Nå betaler vanlige folk som arver en vanlig bolig, hytte eller litt oppsparte midler mye arveavgift. De som arver store verdier slipper arveavgift. Nå snur finansminister Kristin Halvorsen opp-ned på dette. Arveavgiften reduseres slik at 90 % av de som før betalte arveavgift, vil få lavere eller ingen arveavgift enn ved dagens regler. Samlet sett reduseres arveavgiften med 1,4 milliarder kroner. For de rikeste økes arveavgiften kraftig.

Det er ikke urimelig at folk som arver store verdier fra foreldre eller andre, må bidra litt ekstra til fellesskapet som bidrag til barnehager, skole og eldreomsorg. Fram til nå har det vært store smutthull arveavgiften som har gjort det enkelt for de rikeste å slippe unna. Inntektene skjerpelsene gir, bruker vi til å redusere arveavgiften for vanlige folk.