Sosial dumping leser vi daglig er et problem. I tillegg hører vi stadig om fagbevegelsens kamp for å bekjempe den. I disse ser det ut til at den sosiale dumpingen er blitt så alminnelig at flere og flere også innen det offentlige begynner å bli likegyldige i forhold til den til den. Aftenposten har de siste dagene satt søkelys på en gruppe latviske arbeidstakere som levde på slavevilkår på Odd Erik Fanghold sin eiendom, ansatt i firmaet Maxbad nær Gardermoen. Her viser det seg at verken brannvesen, politiet eller helsetilsyn har brydd seg om de totalt uverdige forholdene som de latviske arbeiderne måtte leve under. Det bærer et likegyldighetens preg over seg. Det er skremmende!
Det er grunn til å minne om Nobels fredsprisvinner Elie Wiesel sitt utsagn, om at ”likegyldighet er folkets verste fiende”. Hans utsagn hadde riktignok en annen agenda – i det den gjaldt likegyldighet i forhold til fremveksten av Hitler-Tyskland. Men lærdommen av Elie Wiesels uttrykk må være at norske arbeidstakere og myndigheter ikke må havne i den situasjon at vi blir likegyldige i forhold fremveksten i EU/EØS-område på forhold som sosial dumping, svart økonomi og annen kriminalitet. Det at Stortinget i disse dager har vedtatt å implementere EUs tjenestedirektiv i norsk lovgivning, kan vise seg å skape nye kjempestore utfordringer for alle de som forsøker å bekjempe sosial dumping!
LO satte fire krav, som regjeringen måtte garantere at kunne innfris, før LO kunne gi aksept for at EUs tjenestedirektivet blir implementert i norsk lovgivning. I sum gikk de fire spørsmålene ut på at LO måtte få en garanti fra regjeringen om tjenestedirektivet ikke vil være til hinder for nasjonale tiltak mot sosial dumping. Arbeiderpartiet gav en slik garanti, mens Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti var av den oppfatning at det vil være umulig å kunne gi en slik garanti. I den anledning ba LO i Stavanger om at ESA – som er EØS sitt overvåkingsorgan – om en betenkning på garantiene som Arbeiderpartiet ovenfor til LO. Nå har ESA svart, og svaret er, sitat fra media; ”at i fremtidige konflikter om direktivet, vil ESA og EFTA-domstolen stå fritt til å se vekk fra garantiene”.
Altså er det grunn til å anta at Arbeiderpartiets gitte garantier har liten verdi. Det gir en ny utfordring for fagbevegelsen: Kampen mot sosial dumping må intensiveres kraftig, og det må stilles strengere krav til offentlige myndigheter for å sikre reelle tiltak mot sosial dumping på tross av ESAs tilsvar, såfremt regjeringen og Stortinget ikke snur i saken. Det vil så å gjøre om vedtaket om å implementere tjenestedirektivet inn i norsk lovverk med bakgrunn i tilsvaret som LO i Stavanger fikk fra ESA. Dagens virkemidler mot sosial dumping er langt fra nok! I tillegg må samarbeidet med det internasjonale LO, dvs ILO, må intensiveres kraftig i den hensikt å motvirke sosial dumping på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår her i Norge.
Det at vi fra 1. mai fikk nye regler som åpner for fri flyt av arbeidskraft innenfor EU/EØS-område, kan utløse at det oppstår en utstrakt kriminell aktivitet knyttet til bruk/formidling av arbeidskraft. I tillegg er det en fare for at vi får en eskalerende økning i svart økonomi som en konsekvens av den frie flyt av arbeidskraft.
EUs fire friheter, omhandler fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Men slik EU/EØS utvikler seg for tiden, kunne man like godt føre til to nye punkter, som er ”fri flyt av sosial dumping og kriminalitet (herunder svart økonomi)”!
En ansatt som jobber i en offentlig tilsynsvirksomhet berettet følgende nylig; Under et tilsyn på en virksomhet, opplyste en gruppe polske arbeidere at det ble brått slutt på at de fikk lønna si utbetalt i norske kroner. De fikk i stedet utbetalt lønna i Euro. Ved nærmere etterforskning/ undersøkelse og sporing, viser det seg at det er meget sannsynlig at disse pengene (i Euro) stammer fra et bankran utført i Tyskland for en tid tilbake. Dersom disse opplysningene stemmer, betyr det i tilfelle at kriminelle bander i utlandet leier ut polsk arbeidskraft til Norge i et forsøk på å hvitvaske ranspenger (svart økonomi). Er Norge i tilfelle tjent med å ha et regelverk som fremmer (økonomisk) kriminalitet?
Selv i markedsliberalistenes høyborg – USA, med en nyvalgt president som politisk ligger et sted mellom Erna Solberg og Siv Jensen, har president Barack Obama startet opp kampen mot skatteparadiser og svart økonomi i sine taler. Hvorfor hører vi aldri om at ”folkevalgte” i EU er opptatt forhold som sosial dumping, kriminalitet knyttet til formidling/ bruk av utenlands arbeidskraft, eller tiltak mot svart økonomi? Og tilsvarende – hvorfor er ikke norske politikere sterkere opptatt av disse utfordringene? For meg fremstår EU mer og mer som et fristed for sosial dumping, kriminalitet og svart økonomi. I kjølvannet av det, er det en reell fare for økt korrupsjon, kameraderi og korrupsjonskulturer. Er det slik vi vil at vårt samfunn skal utvikle seg?

På Høyres landsmøte i disse dager, vil Oslo Høyre ved sin nestleder Nicolai Astrup, fremsette et forslag som går ut på at elever som stryker ved eksamen på ungdomsskolen kan bli nektet videregårende utdanning.

Jeg opplever at Oslo Høyres forslag ikke bare er et angrep på den utdanningspolitikken som LO og venstresiden står for, den kan også være et angrep på etter- og videreutdanningsreformen – en reform som er en ektefødt LO-sak. Det må fortsatt være en viktig jobb for LO-medlemmer å kjempe for å beholde opparbeidede rettigheter og allmenngjorte reformer, og sørge for at disse ordningene bli videreutviklet! Slike viktige reformer er mye enklere å få gjennomslag for, i samarbeid med politiske partier som holder dørene åpne for fagbevegelsen – slik den rød-grønne regjeringen gjør!

Dette er forstemmende lesning, og det er direkte trist at de som har problemer med å mestre skolen på lik linje med de som oppnår best skoleresultater skal oppleve å bli møtt med slike forslag. Men det er slik Høyres politikk er og blir. Høyresidens politikk går ut på å legge til rette for rike og vellykkede – på bekostning av andre samfunnsgrupper.
Det at mange sliter på skolen, kan ofte være eleven uforskyldt, eksempelvis med bakgrunn i forstyrrende elementer i hjemmet som for eksempel foreldre/søsken med rusmiddelavhengighet, vold, sykdom i familien, dysleksi som ikke blir møtt støttetiltak, samlivsbrudd mv. Det vil si forhold som vanskeliggjør en optimal læresituasjon. Disse skal altså i følge enkelte i Høyre ikke få en ny sjanse?

Retten til utdanning har vært og er fagbevegelsen og LO sin sak. Det samme gjelder retten til etter- og videreutdanning, som har som formål å gi alle rettigheter og nye sjanser. Takket være det gode faglig politiske samarbeidet som finner sted mellom LO og Arbeiderpartiet, har Arbeiderpartiet kjempet igjennom slike viktige skolereformer i Stortinget. Høyres domene har alltid vært å kjempe mot slike allmenne reformer og rettigheter. Alle slike viktige sosiale reformer har venstresiden greid å kjempe frem til tross for høyresidens motstand. Det som er så flott, er at det rød-grønne samarbeidet er oppstått, og at Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet er blitt gode samarbeidspartnere for slike gode reformer.

Høyres leder uttaler i sterke ordlag at Høyre vil ha en annen politisk kurs, og med bakgrunn i dårlige galluptall åpner Høyres leder sågar for regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Generelt er det slik at Fremskrittspartiet er ennå verre enn Høyre til å tråkke på ”de som sitter nederst ved bordet” – i hvert fall tilsier all erfaringen det. Det vil derfor ikke overraske meg om, dersom Oslo Høyres forslag får flertall dersom Høyre og Fremskrittspartiet kommer til den konklusjon at de vil samarbeide. En skremmende tanke!

Leste nylig en omtale av en milliardær, som på generelt grunnlag uttrykte at lederlønningene her i landet er altfor lave, og med påfølgende kraftig angrep på formueskatten, og skattenivået her lands.
Når en person, som er god for flere milliarder mener at vedkommende for dårlig lønn, så tenkte jeg; hvor mye er en milliard kroner? Det kan beskrives på følgende måte; Dersom du putter kr. 45 000.- inn på kontoen din – hver dag, 365 dager i året – i 60 år, da har du nesten nådd en milliard (dvs uten tillegg av renter og rentes rente).
Da spør jeg meg selv. Finnes det noe menneske som er verdt slike årslønner?

I et magasin til ei riksavis i 2008, sto på trykk en artikkel om en av Norges ”mest vellykkede” kvinner. Hun hadde ikke mindre enn 69 ganske tunge styreverv som hun stolt bekledde. Også hun mente at med så ”betydningsfulle og ansvarsfulle jobber som ledere har”, burde de få langt bedre betalt. Jeg antar at hun da mente mer lønn, dvs i tillegg til bonusordninger, fallskjermer, pensjonsavtaler, opsjoner, og andre personlige fordeler, som slike ledere stort sett har. I tillegg kommer selvsagt styrehonorarene fra alle styrevervene.

En måned har 30 dager, og lørdager og søndager tar folk seg stort sett fri – også ledere og styrevervsgrossiter. Når du innehar 69 tunge styreverv, i tillegg til en ”betydningsfull og ansvarsfull direktørjobb”. Hvor mye tid har du da til å skjøtte hvert av vervene – og i tillegg skal ha tid til familie og sosialt liv?
Dersom vedkommende i snitt jobber 10 timer pr dag, 5 dager i uka, og vi forutsetter at ca 7,5 timer pr dag går med til ordinær direktørjobb, da sitter hun igjen med ca 15 minutter pr uke til hvert av styrevervene. De 15 minuttene skal da gå til lesing av dokumenter, telefoner, møter, kundekontakter, kontakter m.v., i tillegg til tid for å utvikle bedriften man er styreleder/styremedlem av.
Da stiller jeg følgende spørsmål – på generelt grunnlag: Hvordan er det mulig for en person å finne det forsvarlig å besitte så mange verv, og samtidig mene at man skjøtter hvert av vervene forsvarlig? Og hvordan finner enkelte virksomheter det forsvarlige å finne kandidater med så mange styreverv fra før av, som riktige personer til å sitte i styret for sin bedrift? Dette smaker mer av kameraderi og korrupsjonskulturer enn faglige vurderinger er min påstand.

Generelt stiller jeg også spørsmålstegn ved hvor stor er den reelle kompetansen i mange av de bedriftsstyrene som styres med slike styrevervsgrossister? Jeg registrer i hvert fall at de ikke greier å ansette sine administrerende ledere engang, men overlater dette til såkalte head-huntings-firmaer, og stort bruk av konsulenttjenester/ annen bistand.

Generelt synes det å virke slik at i oppgangstider er mulig å sitte med så mange styreverv og dermed skjule sine kapasitetsbegrensninger. I nedgangstider derimot, ser vi at bunnen faller ut hos mange, og at slike styrevervgrossister verken har tid, mulighet eller evner til å håndtere utfordringene som hvert av styrevervene står ovenfor. Det er i nedgangstider det ofte avsløres hvilke virksomheter som har gode/ dårlige ledere, og/eller hvilke virksomheter som forvaltes godt/ eller drives etter det jeg ”korthus-prinsippene”, eller kvartalskapitalisme.

Er det ikke – på generelt grunnlag – på tide å få en evaluering av hva styrevervsgrossistene faktisk bidrar med av kompetanse, bidrag og utvikling av norske virksomheter – utover å hente honorarer? Spesielt innenfor virksomheter hvor stat, kommuner og fylkeskommuner har eierinteresser.
Hva med arbeidstakernes medinnflytelse? Er den god nok? Er det etisk og moralsk riktig at enkeltpersoner kan selge ut virksomheter til utlandet etter eget forgodtbefinnende (uten å ta hensyn til sine ansatte), eller flagge ut lønnsomme virksomheter, eller spille hasard med virksomheter børs? Det spesielt ovenfor arbeidsplasser som er bygd opp med norsk kapital, norsk arbeidskraft, og etter hjelp/godkjenning av demokratisk valgte organer.

Er det riktig, i et demokratisk land, at arbeidstakerne – som har skapt verdiene i virksomhetene og finanseliten, blir totalt umyndiggjort og tråkket på som individer når eiernes grådighet blir for stor? Bør lovgivningen endres slik at arbeidstakerne bør få stemmerett, evt forkjøpsrett før bedrifter selges ut, flagges ut, evt kjøpes opp for nedleggelse osv? Eller kanskje bør ansatte-representasjonen styrkes betydelig i selskapene? Dette både bør og må utredes!

Mange offentlig eide virksomheter, er i dag ikke lengre underlagt politisk demokratisk styring, kontroll og revisjon. Mange av disse virksomhetene er så store og kostbare at aldri blitt bygget om ikke hele det norske folk (gjennom statsgarantier) sto bak finansieringen av dem. Det gjelder offentlige virksomheter som man tidligere omtalte som statens (folkets) eiendom. Eksempelvis gjelder det firmaet som forvalter offentlige bygninger (eiendomsselskap), arealer, Norge bank, kraftselskapene, Hydro, oljevirksomheten (oljeforekomstene) osv osv. Alt dette er blitt ført ut av politikernes hender på grunn av innføringen av markedsliberalismen (New Public Management) og etter krav fra EU (OECD), og det har skjedd gjennom privatisering (delprivatisering), AS-ifisering, opprettelse av (helse)foretak m.v. av offentlige virksomheter. Alle de virksomhetene som politikerne har avgitt demokratisk styring, kontroll og revisjon på, er tjenester som folk er avhengige av. Men som folk nå må betale markedets pris på/ eller økte egenandeler mv.

Demokrati som styringssystem synes å være vanskelig å fordøye for finanseliten. Er det derfor markedsliberalistene og EU har kjørt et massivt korstog siden 1981 – som de stort sett har vunnet, for å få politikere til avgi all makt og overføre den til noen få styrevervsgrossister, og til mer eller mindre lukkede styrerom? Er det markedsliberalistenes hensikt å samle all makt og samfunnsverdier i styrerommene hvor allmennheten (demokratiet gjennom politikerne) ikke har forslags- og stemmerett?

Litt historikk:
Høyre (kapitalistene) og Venstre (Utdanningsgruppene og storbøndene) sørget for at arbeidsfolk ikke fikk stemmerett i 1884, da parlamentarismen ble innført i Norge. Stemmeretten gjaldt den gang kun for rikfolk. Slik er det stort sett i dagens lukkede styrerom – også for offentlig eide/ deleide virksomheter.
I 1910 fikk rikmannskvinner stemmerett – men da bare begrenset til kommunevalg. Arbeiderkvinner fikk det ikke.

Først etter at 19 fagforeningsledere stiftet Det norske arbeiderparti i 1897, og arbeidstakere krevde å få komme inn maktens korridorer på Stortinget, for å få innflytelse på samfunnsutviklingen, ble det kjempet frem stemmerett for menn. Den ble innført i 1898. Først i 1913 fikk arbeiderkvinnene kjempet til seg stemmerett. Da ble den allmenne stemmeretten innført i Norge.

Har innføringen av New Public Management medført at ringen nå er sluttet for finanseliten? Arbeidstakere og politikere har ikke lengre innflytelse og stemmerett i de viktigste foraene, som har ansvar for viktige ytelser til livsopphold.
Det virker til at store deler av finanseliten (EU) er mest opptatt av å utvikle en ny lavlønnsklasse gjennom systematisk sosial dumping, bruk av deltidsstillinger og stillingsbrøker, arbeidskontrakter med 0 % stillinger, midlertidig ansettelser og angrep/undergraving av alt lov- og avtaleverk som gir arbeidstakerne trygghet og beskyttelse i arbeidslivet.

Det ligner mer og mer på at tilværelsen til arbeidstakerne er slik det var før de fikk stemmerett, gjennom at det ikke er demokratiet – men pengene – som råder i bedriftsstyrene.

Er det ikke på tide at politikerne og folket tar makta tilbake? Makta bør ikke ensidig være forbeholdt finanseliten, og en snever vennskapsklubb med styrevervsgrossister (som virker til å være mest opptatt av å beskytte hverandre), og som rekrutteres av mer eller mindre korrupte head-huntingsfirmaer som ikke kan etterprøves i sine vurderinger. Slike systemer mener jeg avler kameraderi, korrupsjonskulturer, og at de som velges inn i styreverv bare omgås hverandre – mer eller mindre uten kontakt med demokratiet.

Jeg bare spør – er det slik vi vil ha det? jeg mener at styrevervsgrossister i mange tilfeller representerer et demokratisk problem!

Innlegg fra Knut Storberget (A), justisminister
Regjeringens tiltakspakke har som mål å motvirke arbeidsledighet. Vestoppland politidistrikt får sju nye sivile stillinger når vi nå styrker politibemanningen over hele landet.
Så snart de nye personene er på plass, kan polititjenestemenn frigjøres fra sivile oppgaver som arrestforvaring og transport, og settes inn i operativt politiarbeid som å forebygge og oppklare flere saker. Dette er en satsing som folk i Vestoppland vil merke.
252 millioner til 460 stillinger på landsbasis kommer i tillegg til 250 årsverk som ligger inne i statsbudsjettet for 2009. Politiet får dermed en økning på 710 årsverk i løpet av inneværende år. Vi gir med dette politiet et historisk løft og innfrir alle krav om flere stillinger – og vel så det. Opposisjonen, ved Høyre, krevde i Dagbladet sist fredag at det må ansettes 200 nye sivile folk i politiet. Mens Politiets Fellesforbund ba oss den 8. desember i fjor om å umiddelbart etablere 200-300 nye sivile stillinger. Vi etablerer 460.
Med dette tar regjeringen et langt skritt videre i prosessen med å øke politikraften i Norge, noe vi har jobbet intenst med helt siden vi tiltrådte i 2005.
Det største problemet i politiet i dag er den lave bemanningen. Stillinger står ledige i flere politidistrikter fordi det ikke finnes kvalifiserte folk til å fylle dem. Dette skyldes blant annet arven fra forrige regjering, som ikke sørget for nødvendig rekruttering. Vi har vært tydelige hele tiden: Hvis vi skal gjøre noe med bemanningssituasjonen i politiet, så må vi utdanne flere politifolk.
Nå er vi i ferd med å rette opp denne situasjonen. De to siste årene har det vært et rekordhøyt opptak til Politihøgskolen, med 432 studenter hvert år. Og i 2009 øker vi opptaket ytterligere, til 552 studenter. Det betyr at det i inneværende stortingsperiode vil bli utdannet 1.776 politifolk – det vil si mer enn 600 flere enn i forrige periode.
Gjennom de nye stillingene vil vi i løpet av 2009 være halvveis i å oppfylle måltallet på 1.000 nye sivile årsverk i politiet – etter bare ett år! Måltallet ble formulert i Politidirektoratets rapport «Politiet mot 2020» i fjor, og skal etter planen oppfylles først innen 2020.
Hele Politi-Norge – det vil si samtlige politidistrikter og spesialenheter som Kripos, Økokrim og Politiets utlendingsenhet blir nå styrket med flere årsverk. Sammen med DNA-reformen og en rekke andre tiltak vil dette komme befolkningen i Vestoppland til gode i form av mer politikraft og økt trygghet.

Innlegg fra Hanne Magnussen, leder i Gran Venstre
Senterpartiets Anne Tingelstad Wøien har utfordret Venstres førstekandidat Eivind Brenna på hvor mange (færre) kommuner Valdres får med Brenna på Stortinget. I Valdres bor det 18.000 innbyggere, fordelt på seks kommuner. På Hadeland bor det vel 28.000 innbyggere, fordelt på tre kommuner – for øvrig like mange som i Gjøvik kommune.
Wøien har videre stilt seg som garantist for at kommuner ikke skal slås sammen ved tvang. Jeg vil få spørre Anne T. Wøien om garantien mot tvang også gjelder for deling av kommuner. Slik jeg forstår Sps politikk ønsker de seg flere og mindre kommuner. Bakgrunnen er det nye inntektssystemet for kommunene fra og med 2009, som Sp står ansvarlig for. Dette tar i enda større grad enn før penger fra store kommuner, som Gran, og gir til små kommuner.
I 1962 ble Gran og Brandbu slått sammen til en kommune. I 1964 ble 320 kommuner i Norge slått sammen (med tvang) til 205 kommuner. Disse ble pålagt å ta ut stordriftsfordeler. Og det har de gjort. I 2007 brukte de sammenslåtte kommunene 1,3 milliarder kroner mindre på administrasjon (på ett år) enn de 225 kommunene som ikke ble slått sammen. Innsparingen har Gran og de andre sammenslåtte kommunene ikke fått beholde selv.
Den (og mer til) har i stedet gått til de kommunene som i 1964 ikke ble tvangssammenslått. I 2007 fikk de 2,7 milliarder kroner mer i frie inntekter enn de sammenslåtte (på ett år). Alt ifølge SSB/Kostra. Kort sagt blir en i dag straffet både økonomisk og demokratisk av Stortinget ved å være en stor kommune, som Gran. En får mindre penger og mindre frihet.
Sps svar er å dele opp igjen Gran og Brandbu, med økonomisk tvang. Det naturlige oppfølgingsspørsmålet blir da: Hvor mange flere kommuner blir det på Hadeland med Anne Tingelstad Wøien på Stortinget? Og hva vil dette egentlig koste oss, som skattebetalere?

Innlegg fra Andreas Bagås Lien, politisk nestleder, AUF i Oppland
En globalisert verden med større kontakt mellom ulike deler av verden og en økende sentralisering fordrer ny organisering av det offentlige lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Alle som har vært aktive i kommunepolitikk vet at svært mange utfordringer må løses på mer regionalt nivå i regionråd eller med samarbeid med andre kommuner. Det er lite en får gjort i kommunen isolert sett slik organiseringen er i dag. Utfordringene innenfor eldreomsorg og helsevesenet bedre med interkommunalt samarbeid enn med enkelt-kommunale løsninger.
Dette viser at kommune-Norge er overmodent for reform. Vi trenger større kommuner, som kan ta på seg større oppgaver og være gode leverandører av fellesskapsløsninger for innbyggerne. Jeg slutter meg til Aksel Hagen som i GD 31. Januar skriver at kommune-reform er nødvendig for at kommunene skal gjøre noe mer enn å bare iverksette statlig politikk. Det er riktig som Hagen påpeker at det ikke blir noe godt lokalt folkestyre med dagens løsning.
Likevel er jeg uenig med Hagen når det gjelder synet på om sammenslåingen skal være tvungen eller ikke. Frivillighetslinjen har nå vært prøvd lenge, og uten noe nevneverdig resultat. Utviklingen går for sakte – AUF i Oppland ønsker tvungen kommunesammenslåing. Dette er nødvendig hvis vi skal få en offentlig forvaltnings-struktur som ivaretar lokalt selvstyre og folkestyre, samtidig som den er effektiv og ikke bare blir til papirmølle.
AUF i Oppland vil også innføre parlamentarisk styre i alle kommuner og fylkeskommuner landet over, slik som det er i for eksempel Oslo og Bergen i dag. Med politisk styring av den kommunale administrasjonen får vi sterkere politisk styring lokalt og vi bekjemper den avmaktsfølelsen mange kommunepolitikere sliter med i dag. Man unngår slik totalt at byråkratiske organer fatter viktige lokale beslutninger. En slik reform av kommunalt styre fordrer også større kommuner.